Før konsertopplevelsen fra fredag drukner i flytting, nytt hus, sol, påske og jobb igjen i morgen må jeg prøve å få skrevet ned noen ord. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, for det var så veldig, veldig fint. På forhånd hadde jeg relativt lite tro. Siste to gangene vi har sett dem har publikum vært heller uentusiastisk, og dette var Flekkefjord. Flekkefjord! Det kunne jo ikke bli bra. Men heldigvis tok jeg feil. Flekkefjord kunne være bra!
Av like rasjonelle grunner som alltid var vi klare til å kjøre litt før kl 19 (dørene åpnet 22). Nesten på vei inn i bilen, så ringte en kompis og ville være med. Han skulle klare å være hos oss til 19.30. Javel. Jeg var vel ikke helt overbevist, men vi ventet. Og ventet. Til klokka var ca 20. Da kom han endelig. Hmf. Men kanskje like greit – vi var der fortsatt 21.30, spaserte fint inn forbi dørvaktene (Dørvakten: “Beklager, dørene er ikke åpne enda.” Vi: “Men vi er på gjestelista.” Dørvaktene (som ikke hadde noen gjesteliste der): “Åja, bare gå rett inn der borte.”), og fant 6 Honningbarn som akkurat var ferdig med soundcheck, kasser og utstyr på hele gulvet og et oppvarmingsband som akkurat skulle til med sin soundcheck. Honningbarna stakk ut en stund, og vi var visst plutselig oppgradert til crew i følge arrangørene. Anders måtte flytte på celloen, for de mente han sikkert hadde mer lov enn dem. Og vi måtte finne utav merchpriser og henge opp prisliste.
Husker ikke navnet på oppvarmingsbandet, men de spilte hard metal, og var ikke helt my cup of tea. Sikkert flinke altså, men ikke helt min smak. Og så spilte de en evighet. Det tok aldri, aldri slutt. Spilte sikkert minst like lenge som Honningbarna gjorde etterpå. Men så fikk hvertfall folk tid å komme. Og gjett om de kom. Når vi stilte oss foran scenen før Honningbarna gikk det ikke lang tid før det fyltes opp rundt og bak. Og stemningen var følbar. Når publikum i Flekkefjord setter i gang med Honningbarna-rop og “Boikott Israel, Fritt Palestina”-rop før bandet har komt på scenen, da lover det bra. Og bra ble det. Liten, lav, intim scene, heldigvis med gjerde rett foran. Trangt og noe pressing, men så tett at folk ikke hadde plass til noen voldsom moshpit (fint!). Og for en allsang. Slik tror jeg ikke jeg har hørt det noen gang før, ikke en gang i Kristiansand. Og bandet lekte seg på scenen, og gjorde mer utav seg enn jeg har sett noen gang før. Som en av dem sa etterpå: “Vi spilte kanskje bedre i Haugesund i går, fordi vi gjorde så mye mer i dag.” Jeg har nevnt det tidligere – de blir bare mer og mer scenevante og profesjonelle, og det er utrolig kjekt å se utviklingen fra guttene som varmet opp for Skambankt for et halvt år siden. De gjorde faktisk så mye på scenen at jeg ble ganske bekymra for om de kom til å droppe Våkn Opp! som ekstranummer igjen, rett og slett fordi de virka slitne mot slutten. Ikke rart det, 3. konserten på rad og de tok ut alt av energi. Men to ekstranummer ble det, og aldri har det vel vært så magisk å høre Våkn Opp! som denne gangen.
Nå skal vi antagelig ikke se dem før på Hovefestivalen om to måneder, de skal ha velfortjent pause i mai. I slutten av mai skal de til Danmark på Spotfestivalen (Danmarks By:Larm, hvis jeg har forstått riktig), og det gjør litt vondt inni meg at vi ikke skal dit. Men det er samme helg som Jærnåttå hvor Kaizers spiller og Anders har lovet å hjelpe Tommy & Tigeren band med rigging. Jeg har også arbeidshelg og er bare heldig som har fått ordnet meg så jeg får med meg begge kveldene på Jærnåttå, og hadde nok aldri klart å ordne meg fri til å reise til Danmark. Men allikevel, første utenlandskonserten, skulle så gjerne vært der. Tilbake til den vanlig løsningen: Hvis noen bare kunne fikse meg en tidsmaskin! (Og kanskje et pengetre?) Da reiser vi med en gang!
