Ain't one of us doing God's will

Dagen og tiden er her da det vanligvis ville dukket opp en konsertoppsummering her på bloggen. En fortelling om hvor bra det var i Kristiansand, hvordan Honningbarna og Oslo Ess leverte sakene sine. En fortelling om musikere så unge at de ikke kommer inn på uteplasser, om kirkespir, X- og Y-kromosomer, Sixpence, metervis med snø, kjettinger, punkteringer og dedikasjon. Det kommer ikke i dag. Kanskje en av de følgende dagene, men ikke nå.

Libya. Det går ikke ann å skrive en konsertoppsummering mens en av de største internasjonale politiske og militære begivenheter står på. Jeg klarer det hvertfall ikke. Jeg synes det er en vanskelig sak. Krig er i utgangspunktet alltid et onde. Liv vil alltid gå tapt, unge liv, uskyldige liv, sivile liv. Men hva skal man gjøre da? Mange sivile liv har allerede gått tapt, skal vi bare sitte å se på? Gjemme oss bak at dette ikke er våre saker, og at Libya må ta sin egen kamp og sin egen revolusjon? Det blir jo på sett og vis på samme måte som alle de som overser mobbingen i skolegården, fordi det kan bli vanskelig for dem om de blander seg inn.

På den andre siden: Er det noe bedre om klassekameratene hindrer mobberen hvis de i hovedsak gjør det for å kreve å få matpakka til mobbeofferet som takk? Selvfølgelig kan ikke jeg eller du vite hva som ligger bak at mange av de store, vestlige maktene går til militært angrep på Libya. Men det er oljeressurser der. Og det er et strategisk plassert landområde. Det er jo ganske åpenlyst å tenke at noen er ute etter noen goder oppi dette. Det er vel ikke til å nekte for at noen konflikter er mer interessante for stormaktene enn andre.

Jeg ser også argumentet med at det som skjer nå kan forlenge "levetiden" til Gaddafi. At han på bakgrunn av dette kan sitte lenger, fordi han kjemper mot utenlandske styrker. Hadde det ikke skjedd hadde han vel bare blitt (eller blitt fremstilt?) mer og mer ravende gal, og mistet taket på landet og folket. Men igjen: Hvor mange mennesker skal en ravende gal mann drepe først?

Jeg er ingen ekspert. Jeg er ikke en gang en selvutnevnt ekspert. Jeg er skeptisk og tvilende, men samtidig syns jeg det er vanskelig å se noen annen løsning enn at noe måtte bli gjort med situasjonen i Libya. Det var enklere å være 16 år i 2003 når Irakkrigen startet. Å være sint og forbanna og veldig, veldig mot krig. Henge opp antikrigsplakater på plassen min på skolen, gå i demonstrasjonstog og bare være ung og sint. Men jeg vet ikke om det hadde hjulpet å være 8 år yngre heller. For jeg synes denne situasjonen og denne krigen er vanskeligere.

Jeg føler meg berørt. Jeg håper det er det rette som blir gjort, og drømmer om at det er gjort av de rette grunnene. Gaddafi påberoper seg Gud, og det er han nok ikke alene om. Ikke tror jeg på noen gud, og ikke tror jeg på at krigshandlinger skal gjøres i guds navn. Folk og stater får stå inne for det selv.

Do you think I should be fighting?
Mom are you proud, are you ashamed?
Really I'm trying to do the right thing
I hope my government can say the same

Cause I won't know the man that kills me
And I don't know these men I kill
We all wind up on the same side
Cause ain't one of us doing God's will
Everlast - Letters Home From the Garden of Stone

-----
Som Helge Torvund skrev på twitter i går:
Dersom du finn den brytaren, kan du godt skrue over på ei betre verd før eg vaknar i morgon. Takk!