Så filmen Gazas Tårer på Kapittelfestivalen i Stavanger i går. En sterk beretning fra innbyggerene på Gaza, med utgangspunkt i fortellingen til tre barn som overlevde angrepet i årsskiftet 08/09. Det er utrolig hvordan det å se noe sånt setter ting i perspektiv, og får meg til å forstå hvor heldige vi er som lever trygt, og hva som virkelig betyr noe. Det var virkelig en tankevekker på hvor lett man går inn i sine egne mindre viktige problemer og ikke forholder seg til de store perspektivene. Hvor vanskelig det er å ta det inn over seg, føle på og vite med seg selv at det finnes så mye grusomhet i verden. Og som fikk meg til å ønske så sterkt å gjøre noe for de som ikke har det trygt som oss. Hadde noen komt til meg i går kveld med alt klart til å reise en plass der jeg kunne gjort noe, hadde jeg reist på timen.
Ingen har vel sagt det bedre enn Arnulf Øverland:
Du må ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer deg selv.
Jeg roper med siste pust av min stemme
Du har ikke lov til å gå der og glemme.
Gaza!
sv: heheh, sant det! Jeg grein som faen på under Bris på sentrum scene OG gieghallen i februar. Herregud <3
SvarSlett